Nuela 13 år - Første møte med kampsport

WT Taekwondo

Mitt første møte med kampsport var som sju-åring. Jeg hadde ingen tidligere erfaring med noen som helst type kampsport, men en anbefaling fra en bekjent fikk meg til å prøve ut WT Taekwondo, den gang WTF Taekwondo. Taekwondo var noe helt nytt. Jeg hadde ikke engang hørt om sporten. Det var noe spennende over det, noe nytt som ingen av mine venner hadde bekjentskap til. Det var individuelt. Så for å lykkes var det kun deg selv og målene dine. Du var den eneste som kunne stå i veien for egen fremgang.

Jeg opplevde raskt forskjellene  mellom denne typen sport, og andre ting jeg hadde vært borti. Aldri før hadde jeg måttet bukke før jeg kom inn i treningsrommet eller vist respekt for medelever som var flinkere- eller hadde høyere grad enn meg. Treningen handlet om disiplin, og til og med på barnepartiene var det ikke toleranse for tull og lek. Alle valgene du tok fra det sekundet du kom bukkende inn salen, telte. Hvor du hadde blikket festet og måten du beveget deg på. I en Taekwondo-sal var det om å gjøre og ikke vise svakhet.

Lengtet etter samhold..

Jeg kan veldig godt huske hvordan jeg i begynnelsen angret litt, og lengtet etter et samhold. Jeg ville begynne på håndball- som de andre jentene i klassen drev med. Etterhvert begynte det å dabbe av. Jeg fikk meg venner på stedet og opplevde at folk utenfor viste stor interesse for det jeg drev med. All oppmerksomheten det ga meg fikk meg til å fokusere enda mer på å gjøre det bra. Jeg ville bli stor innenfor mitt eget. For selv om jeg på mange måter savnet en klubb, eller å kunne være med i den samtalen som handlet om gårsdagens trening, var det en fin ting å være alene også. Som eneste introdusert for Taekwondo kunne ingen av klassevennene mine finne feil hos meg.

Jeg lærte meg å stå i egne valg

Jeg lærte meg å stå i egne valg, og hadde absolutt ingen å lene meg på. Så da jeg fikk min første drakt og det var offisielt, hadde jeg ingenting imot å vise den frem til alle og enhver. Jeg fikk drakten samtidig som det hvite beltet, og lærte meg reglene for drakten. Det var stas. Jeg hadde en halvtimes kjøretur hver vei, og trente de første årene kun en time på mandag og onsdag. Treningen bestod mye av noe kalt mønster, som utgjør en hel del av Taekwondo. Å gå mønster, er å gå en masse teknikker satt sammen til en dans på telling. Meningen med mønster (jong eller poomse på koreansk) er å kunne vise teknikker. For hver beltegrad er det et nytt mønster å lære seg. Så de to gangene jeg trente Taekwondo i uka, gikk det mest i mønster og styrke. Allt jeg lærte på trening tok jeg med meg til en prøve tatt to ganger i året; gradering. Gradering var en helt egen opplevelse. På klubben jeg trente i var det satt av en hel lørdag kun til gradering. I forkant var det mye nerver og nervøsitet. Hvitbeltene var først ute, og vi stilte oss alle opp foran masteren vår for å vise han mønsteret vårt, som var det viktigste å kunne. Ved siden av hadde vi avtalt kamp (arrangert sparring,) og frikamp (sparring.) Jeg husker hvordan vi alle var litt redde for den strenge masteren vår, som iakttok oss mens vi gjorde vårt. Å få beltet sitt og en diplom senere var gull verdt for innsatsen vi hadde lagt inn i dette. Første gradering er vanlig at man lar barna passere uansett om de har nådd pensum eller ikke, for å gi dem mestringsfølelse og vise dem at hardt arbeid lønner seg. Gradering skal være en fin opplevelse med støtte og positiv oppmuntring fra både hjemmet og trenerne, som skal få det aktuelle barnet til å ville fortsette. Ganske innlysende ble graderinger vanskeligere for hvert år som gikk. Det var enda viktigere å trene hardt for det du kjempet for, da du på graderinger fikk være vitne til de som ikke klarte seg. De som ikke hadde jobbet hardt nok. Da var det bare for dem å stå på enda hardere og innstille seg på neste sjanse. 

 

Trening 4 ganger hver uke

Da jeg nådde blått belte var jeg på høyt nok nivå til å bytte gruppe. Jeg var en del av den store gjengen nå. Treneren hadde her nulltoleranse for lek og tull, og graderingen ble hardere. Nå var teori en del av gamet, så du måtte kjøpe deg en bok og lese deg opp på historien til Taekwondo. På denne tiden var du kommet langt nok til å begynne å gå kamp. Det som bare hadde vært mandag og onsdag, ble til mandag, tirsdag, onsdag og fredag. Kampsporten tok opp mye av tiden, men jeg koste meg. Klubben jeg trente i jobbet også en del med å få inn nye medlemmer og viste derfor mange oppvisnings show. 2 eller 3 ganger opplevde jeg å få være en del av dette. Jeg fikk vise hva jeg kunne foran en mengde som satt helt uvitende. Jeg elsket det. Jeg var her 11 år. Jeg var flink, og hadde store muligheter.

Enden på min WT Taekwondoreise

Dessverre endte min WT Taekwondoreise der, en reise som gikk over 4 år. Jeg nådde det røde beltet med min første svarte stripe på, bare tre graderinger unna pombeltet - sortbeltet for de under 16. Å gi seg uten å ha fullført satt lenge inne hos meg. Jeg vil ikke, men hadde ikke så mye valg. Jeg og min familie skulle flytte og bytte bosted, og det var ikke ledig tid til å kjøre meg og min søster på trening fire ganger i uka, 55 min hver vei. Jeg og min tid i WT sluttet der, men tiden min i kampsport var ikke over. Jeg hadde funnet det jeg likte, og noe jeg visste jeg var god til. 

Skrevet av NUELA SESAY - 13 år