I år skulle alt bli perfekt!

Den 4. og 5. mai var det LandsMesterskapet i Diplomboksing på Lillehammer. Dette er et mesterskap hvor diplomboksere fra 11-12 år (B-boksere) og 13-14 år (A-boksere) fra hele landet  skal konkurrere i  sin aldersgruppe og vektklasse om å være best i landet. Pappa (som også er en av mine trenere) og jeg hadde bestilt en hytte som vi skulle leie for overnatting under mesterskapet. Jeg gleda meg veldig og hadde trent hver dag siden sommerferien for å kjempe om gullmedaljen i LM. Jeg hadde en god følelse for LM dette året, og jeg var fast bestemt for at dette skulle jeg greie det i år ettersom jeg har sølv fra 2017. I 2018 tapte jeg innledene kamp for hun som tok gullet og ble uplassert. I år skulle alt bli perfekt. Jeg hadde trent godt, var motivert, fått god boksekondis og jeg var klar!

Ulykken i trampolineparken

Den siste mandagen i påskeferien var jeg på trampolineparken i Asker. Der var jeg med en annen venninne som bokser og to andre gode venninner fra klassen. Jeg hadde aldri før tenkt tanken om at det kom til å skje noe som kunne ødlegge drømmen om medalje i LM for meg. Men ting blir jo aldri sånn som man har tenkt seg, som pappa sier. Det hadde vært en fin og artig dag, og jeg hadde kost meg. Helt på slutten var vi på Airtracken. Jeg tok et triks som jeg er stolt over å kunne mens en av venninnene mine filma. Jeg tok en araber-flikflakken som var den beste jeg noen gang har gjort. Men jeg var uheldig og landa feil. Siden jeg hadde god fart på slutten så landa jeg på venstrefoten og jeg tråkka skikkelig over. Siden jeg ikke liker å vise svakhet latet jeg som om alt gikk bra. Men jeg merka jo at jeg hadde ødelagt ankelen min siden jeg ikke klarte legge vekt på ankelen. Det brant, svei, dunket og prikket i hele ankelen og langt opp i leggen. I det sekundet det skjedde så jeg for meg at nå har jeg ødelagt alt. Jeg hadde sterke smerter, og jeg var redd for hva som kom til å skje med LM i år.

 

Avklaringen på sykehuset

Etter to dager haltende rundt på foten bestemte vi oss for å dra til legen for å få tips til hvordan ankelen kunne bli bra på to uker. Legen i Asker sendte oss rett til røntgen på Drammen sykehus. Vi ventet i over en time på sykehuset for at legene skulle tolke røntgenbildene. Vi fikk beskjed om at sener mulig var revet av og skadet. Han sa at jeg kunne belaste foten til smertegrensa mi. Når vi viste legen bilde av overtråkket gikk han å henta gips med en gang. Han så mer nøye på bildet, og da så han at dette var mer alvorlig enn det han først trodde. Jeg endte opp med krykker, gips og dårlig humør. Jeg visste at nå vil motivasjonen bli dårlig, men verst av alt var at jeg hadde ødelagt for meg selv. Jeg ødela LM-mulighetene mine dette året. Jeg hadde skylden i dette. Jeg var lei meg lenge, og den natta fikk jeg ikke sove.

Det ble ingen medalje i år

Den helga det var LM var jeg mye på rommet mitt og var lei meg. Jeg satt å så tilbake på filmopptak av mange av boksekampene jeg har gått. Når jeg lå i senga med gips så alt så vanskelig ut. Det var så rart å tenke på at sånn boksa jeg da, - men nå ligger jeg i senga med gips. Jeg følte meg så alene i følelsene mine. Jeg kjenner jo folk som også har elsket trening og blitt skadet, men det er i de fleste tilfeller (av de jeg kjenner) litt eldre mennesker. Men uansett hvor kipt dette her er hjelper det ikke å sette seg ned å deppe og klage. Jeg må tenke fremover selvom dette er kipt. Skader er en del av sporten, slik er det med all idrett.

Å gi opp er det siste jeg skal her i livet!

En dag uten trening er en dag uten mening, sånn var mitt motto det siste året. Ukene etter ulykken var kjedelige. Jeg fikk mye oppmerksomhet for krykkene – som jeg personlig ikke syns var så veldig gøy, jeg liker ikke få unødvendig opperksomhet fordi jeg er så klumsete som jeg er. Til å begynne med var det helt greit å snakke om det, men ettersom fler og fler jeg ikke kjente så godt spurte hele tiden begynte det å bli slitsom å forklare alt hele tiden. Mens vennene mine var på boksetreninga og ble flinkere og flinkere satt jeg her og hadde falt helt av lasset. Jeg kjedet meg masse, jeg hadde skyldfølelse for ulykken og alle treningstimene jeg hadde lagt ned gjennom flere år. Ville motivasjonen komme tilbake? Det var veldig hyggelig å lese alle de fine god bedring-meldingene på pappa sin facebook. Alle sa jeg vil komme sterkere tilbake. Jeg følte jo at de sa det for at jeg skulle føle meg bedre. Men jeg vet jo enda ikke om det kommer til å bli helt bra siden det er stor risiko for at dette kan skje igjen. Jeg har tråkket over tidligere også, og det kan fort skje igjen. Jeg håper virkelig jeg kommer meg opp på det samme nivået igjen, med kondisen, motivasjonen og treningslysten og gleden med å ha funnet min sport. Jeg er villig til å jobbe hardt for dette igjen! Jeg skal fortsette med dette! Å gi opp er det siste jeg skal her i livet!

Skrevet Av Andrea Ingulfsen Grønvold (13 år) ROS Bokseklubb